Skotsk Høylandsfe har navnet sitt fra det skotske høylandet og er en hardfør storferase. Til Norge kom de første dyrene i 1993. Vi kjøpte de første dyrene i år 2000 og flokken vår teller nå 18, 6 kalver har blitt født i år. Dyrene er flotte å se på med sin lange og rufsete pels, kraftige horn og pannelugg. Overpelsen verner mot regn, og underpelsen holder på varmen. Den gode pelsen gjør at dyrene trives ute året rundt. De har tilgang til ly, og kan gå inn i fjøset om de vil. De blir fora med silofor og høy inne i fjøset, men når de er mette går de som oftest ut igjen og legger seg der. Skotsk høylandsfe har ikke vært utsatt for sterk seleksjon for produksjonsegenskaper, og har av den grunn sine naturlige instinkter mer i behold enn de mer intensivt avlede rasene. De er flokkdyr og oksen er flokkens overhode. Innen flokken er det en sterk rangordning men hele flokken verner om kalvene. Kyrne har et sterkt morsinstinkt og passer godt på kalvene sine. Dyrene er flinke landskapspleiere. De spiser lauv, kvister og gras, urter og einer. Menyen deres likner på elgens, og kjøttet får en viltsmak på grunn av maten de spiser. Kjøttet er marmorert, det betyr at fettet ligger isprengt i kjøttet og det gjør kjøttet saftig og godt.
Dyrene er godt lynne og er greie å ha med å gjøre, men de liker best å ha en viss avstand til mennesker og lar seg helst ikke klappe. Å gå inn i flokken kan være farlig. Man kan bli stående mellom dyr som kjemper om rangplasseringen seg imellom og man kan bli skadet av de lange hornene. Dyrene har en litt sky natur, og man må respektere at de ønsker å holde litt avstand. Men har du lyst på litt nærkontakt lar de seg likevel lett lokke av litt brød. En av kvigene, Miriam, er helt spesiell. Glad i mennesker og vil svært gjerne ha klapp og kos. Storoksen vår heter Arnold. Han kom til Mydland i høst.

En nyfødt kalv veier ca 30 kilo. En okse på 2 år har en slaktvekt på ca 300 kilo. En voksen avlsokse kan veie opptil 1000 kilo i levende vekt.