Mydland Hjortefarm ble starta i 2000, og de første dyrene innkjøpt i 2001. Dyrene trives og formerer seg og flokken teller nå 100 dyr. Det er inngjerdet ca 180 mål med beite til hjortene, både eng og furuskog slik at de lever mest mulig som i vill tilstand. De går ute hele året, og blir fora med rundballer om vinteren i tillegg til mineralfor og brød.
Kraftfôr og brød gjør dyrene tamme - du kan bli med på tur og oppleve at hjortene kommer og spiser av hånda di, og nesten sjekker lommene dine for å se om det kan være mer godsaker å få. Mors hjemmebakte brød er ingen favoritt – bakerens pitabrød smaker best!

Litt generelt om hjorten:

Vill hjort er svært sky, noe som trolig har bidratt til dens store utbredelse. Den forsvinner ved den minste mistanke om fare. Vår hjort er ganske tam, dyrene har lært at når traktoren kommer kjørende og Arne roper, da er det mat å få.

Hos hjorten er det bare bukkene som utvikler gevir. Geviret blir i snitt en halv meter langt. Hos store bukker kan geviret forme en krone, noe som gir disse bukkene tilnavnet kronhjort. En kronhjort kan ha tolv eller flere tagger på geviret. Ungbukkene kalles gjerne spissbukker, fordi geviret er enkelt og spisst. I vekstperioden er horna dekket av et hudlag, såkalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og bukken fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og kratt. Bukkene bærer geviret gjennom hele vinteren og feller det først i april-mai. Kort tid etter begynner framveksten av et nytt gevir, som blir fullt utviklet omkring fire måneder senere. Når bukken blir mer enn 10-12 år gammel vil gevirpryden gradvis bli redusert i omfang og antall takker vil avta. Slike bukker kalles gjerne returbukker.

Norsk hjort er generelt mindre enn annen hjort. Den kjennetegnes av den mørke hårstripa som går fra nakken og over hele ryggen på dyret. Hårstripen er tydelig på såvel den rødbrunne sommerpelsen, som den mer gråbrune vinterpelsen. Langs innsiden og på baksiden av lårene er pelsen lysere, noe som gir hjorten det karakteristiske «speilet». Om dyret blir skremt stritter hårlaget i speilet ut, slik at den lysere overflaten blir stående i skarp kontrast til den øvrige pelsen.

En gjennomsnittlig norsk hjortebukk veier ca. 120-150 kg, men prakteksemplarene kan i noen tilfeller veie opp mot 235 kg. Hindene veier normalt 80-120 kg. Lenger sør i Europa kan kronhjorten bli godt over 300 kg tung, mens den i Nord-Amerika kan bli opp mot 500 kg. Voksne hanner blir som regel omkring 10% større enn hindene, men de kan veie dobbelt så mye.

Bukkene lever som oftest alene utenom i paringstiden, mens hindene og kalvene lever i flokk.